Teater i overgang: Castorf, Jelinek og jakten på originalitet!

Teater i overgang: Castorf, Jelinek og jakten på originalitet!

Det skjer mye i teaterlivet vårt, og ikke bare i Wien. Forestillingen av «Wozzeck» ble nylig gjenopptatt i Berlin etter 14 år under ledelse av Christian Thielemann. Et stort kupp som tenner opp følelser. Samtidig feirer Aix-en-Provence suksesser med «Salome» og «Butterfly». Hva er neste? Produksjonen av «Turandot» er ventet i Frankfurt, og det er også spennende prosjekter på trappene i Hamburg. Spørsmålet gjenstår imidlertid i hvilken retning tyskspråklig teater vil utvikle seg.

Den siste tiden har det blitt høyere stemmer som er kritiske til dagens teaterlandskap. Tysktalende teater blir konfrontert med mange svake imitatorer av den postdramatiske grunnleggergenerasjonen. Dette er skikkelser som Frank Castorf, Elfriede Jelinek og Christoph Schlingensief som uunngåelig kommer opp til diskusjon. Castorf, født i Øst-Berlin i 1951, regnes som en mester i sitt håndverk som vet å bevisst designe teateret sitt. Han jobbet som kunstnerisk leder for Volksbühne ved Rosa-Luxemburg-Platz fra 1992 til 2015 og er nært knyttet til den postdramatiske teaterbevegelsen.

Kampen for originalitet

Unge regissører har det ikke lett i disse dager. Kampen om oppmerksomhet er fortsatt dagens orden for å sikre forpliktelser. Teatersjefer og spillefilmseksjonen krever ubetinget originalitet. Det høres kanskje spennende ut, men det er ikke alltid lett å gjennomføre. Et tilbakeblikk på «giganttiden» på Berlin Schaubühne, der regissører som Peter Stein, Klaus Michael Grüber og Luc Bondy fengslet publikum, viser at mye mer ensemblearbeid og husspesifikk signatur en gang ble feiret.

Interessant nok er store aktører kjent som transformatorer mindre etterspurt enn for noen tiår siden. I tillegg oppfattes talekulturen som katastrofal. En nattlig "krimscene" ble trukket frem som et eksempel på akustisk uforståelighet og forstyrrende lyder – et problem som ikke bare påvirker krimserien, men også mange teateroppsetninger.

Postdramatisk teater og dets utfordringer

Postdramatisk teater, som har etablert seg som en forestillingsrelatert form siden 1980-tallet, representerer et klart avvik fra tradisjonelt taleteater. Begrepet ble laget av Hans-Thies Lehmann i 1999 og viser hvordan sosiale problemstillinger og postmoderne filosofiske diskurser er integrert i produksjonene. Det som er spesielt interessant er den nye trenden mot dokumentarisk estetikk og integrering av ulike diskurser, fra hverdagsliv til spesielle temaer.

De siste årene har det vært en tilbakevending til realistisk estetikk i samtidsdramatikk, beskrevet som «post-postdramatisk teater». En slik utvikling viser at omslaget til realisme ikke bør forstås som et tilbakeskritt, men snarere som en ny variant av teater.

Utfordringene for teaterskapere er mange: de må hele tiden finne seg selv på nytt for å forbli relevante i dagens samtidskontekst. Men hvordan viser denne streben etter relevans seg i praksis? Det gjenstår å se, men én ting er sikkert: teatret vil forbli et spennende spillefelt i årene som kommer.