Edgar Wrights The Running Man: Spektakulær, men følelsesmessig flat!

Edgar Wrights The Running Man: Spektakulær, men følelsesmessig flat!

I dag, 17. november 2025, er nytolkningen av «The Running Man» regissert av Edgar Wright et samtaleemne. Filmen, som ble produsert for imponerende 110 millioner dollar, presenterer neonskimrende byer og dynamiske sporingsbilder som fengsler publikum.

I første halvdel av filmen blir hovedpersonen Ben Richards, spilt av Glen Powell, kastet inn i et dystopisk TV-program der han blir jaget av en horde av mordere. De spennende sekvensene kompletteres av talkshow-elementer og spennende sysler, mens verdensbygningen fremstår som kompleks, men ikke helt konsistent. Mange aspekter ved historien forblir uforklarlige og reiser spørsmål.

Dramaturgi og stilistiske avgjørelser

I andre akt bremser filmen ned, noe av den innledende spenningen og visuelle skuespillet forsvinner. Det er her emosjonaliteten i filmen settes på prøve, da stoffet bak fasaden viser seg å være ganske tynt. Mens de satiriske elementene i originalen, som peker på mediehysteri og sensasjonalitet, er tilstede, virker de i den nye konteksten tamme og forutsigbare.

Denne versjonens avgang fra bokens kyniske slutt til en inspirerende finale gir en ny smak til fortellingen, men klarer ikke å oppnå det følelsesmessig dype elementet i originalen. Glen Powell sliter med å finne balansen mellom overlevende og tragisk helt når det gjelder karakterutvikling.

Teknisk briljans og følelsesmessig tomhet

Teknisk sett er «The Running Man» bemerkelsesverdig; både kameraarbeidet, redigeringen og musikken holder høy kvalitet. Effektene er imponerende, men man savner ofte den følelsesmessige dybden som originalens ambivalens kunne ha båret. Filmen forsøker å posisjonere seg som en kritisk dystopi og en storfilm, men klarer ikke å oppnå noen av målene fullt ut. Selv om det forblir stilistisk godt iscenesatt og audiovisuelt berusende, tar det ikke lang tid før betrakteren gjenkjenner den emosjonelle flatheten.

Dystopien denne historien utspiller seg i kan preges av klassiske trekk som statlig kontroll, vold og overvåking. Disse elementene har formet mange filmer, hvorav noen, som "Metropolis" eller "1984", er blant de mest kjente dystopiene. De viser på imponerende vis hvordan sosiale strukturer kan utvikle seg under kummerlige forhold. Dystopiske filmer tar ofte for seg diskriminering, miljøforurensning eller farene ved teknologisk utvikling - aspekter som også er merkbare i «The Running Man», selv om de ikke alltid er overbevisende implementert. Andre dystopiklassikere inkluderer «Blade Runner» og «Hunger Games»-serien, som illustrerer hva som kan skje når samfunnet kommer under press.

Oppsummert byr Wrights The Running Man på en spennende visuell opplevelse, men mangler samtidig den følelsesmessige dybden som kunne fenget publikum. Så det gjenstår å se om og hvordan filmen vil bli mottatt av publikum og om den kan oppnå kultstatusen til originalversjonen eller ikke.

For mer informasjon om dystopien og dens filmatiseringer, kan du ta en titt på Wikipedia.